En (ikke-)toppliste over spill fra 2022 – del 2

Toppspill fra 2022 – del 2

Velkommen tilbake til del 2 av nevneverdige spill. Hvis du gikk glipp av del 1, så finner du lenken i beskrivelsen, eller oppe i hjørnet her på den “i”-en.

Og igjen, tross thumbnailen, så er et ikke 5 kjappe, men snarere 7. Men det høres ikke så kult ut.

Hei, jeg er André og dette er Brettspill med Takras, en serie der jeg tar for meg brettspill og kortspill.

Har du hørt om spillet Tales of Arabian Nights? Det er et spill helt tilbake fra 1985, men er nok mest kjent via 2009-utgaven fra Z-Man games. I det spillet skal du begi deg ut på eventyr og se hva skjebnen har i vente. Du kunne skifte kjønn, gifte deg, bli om til en elefant, prøve å hjelpe en tigger bare for å finne ut at det var en ond trollmann som hater deg, og mye annet rare ting.

Det er et spill jeg syns var kjekt, men tok altfor lang tid for hva det var, og krevde at man hadde litt ro rundt seg. Og spillet kom med en heftig tjukk bok med spiral-rygg, og det var mye blaing frem og tilbake.

I savn av den type spill, men kanskje ikke Tales direkte, har det kommet flere og flere spill hvor fortellingen har fokus. Eldritch Horror er inne på tanken. Du går til et sted, møter en tilfeldig hendelse, og må håndtere det. Bare ikke fullt så tilfeldig som Arabian Nights.

Et spill fra i fjor har elementet til Arabian Nights, men et adskillig mye bedre system for fortellingen. Lands of Galzyr. Jeg må innrømme at jeg ikke ble veldig tiltrukket av eska til dette spillet. Det så litt… kjedelig ut. Men selskapet bak har tross alt lagd Dale of Merchant-spillene som jeg liker godt, og jeg har hørt skryt om det. Så da gir man det en sjanse.

Konseptet i Galzyr er at spillet ikke tar slutt. Historien fortsetter bare. Men, hver gang du spiller, setter man en grense på hvor mange runder man har. Når antall runder er over, er sesjonen over. Neste gang dere spiller, er det en ny måned, som vil påvirke forskjellige ting.

I dette spillet reiser man rundt på kartet, plukker med deg følgere, gjenstander og oppdrag, og prøver så godt du kan å løse utfordringer som dukker opp fra forskjellige hendelser. Og i stedet for en tjukk bok med tekst, bruker man rett og slett en nettside, hvor du taster inn referanse-nummer.

Teksten er godt skrevet og jeg koser meg med historien. Og spillet er lagt opp sånn at man karakterene aldri blir flinkere, bare annerledes. Det betyr at man enkelt kan hoppe inn og ut som spiller, uten å ligge bak eller noe. Og hendelsene er såpass korte at man ikke trenger mye bakgrunnshistorie for å ha glede av.

Dessuten liker jeg godt terningsystemet her. Fem terninger, hvor noen av dem kan byttes ut med bedre terninger, ut fra ferdighetene til karakteren. Lett system, lett å hoppe inn og ut av og lett å ta frem. Men, jo flere spillere, jo lenger tid vil det da. Man spiller ikke like mange runder, men det er flere hendelser å gå gjennom.

Siden vi først snakker om historie, kan vi fortsette litt med det. I det neste spillet er historien en viktig del av spillet, men ikke på helt samme måte.

My Father’s Work handler om en familie som gjennom tre generasjoner skal prøve å oppfylle et eksperiment eller oppfinnelse. Det er ikke nok tid for en generasjon alene å fullføre prosjektet, så det går videre til den neste generasjonen i familien, derav navnet på spillet.

Dette er i meget korte trekk et worker placement spill. Man setter ut arbeidere, samler inn ressurser, og bytter ressurser i prosjekter eller kunnskap. Kunnskapen forblir til neste generasjon, mens prosjekter er det verre med.

I My Fathers Work har man flere typer arbeidere. Det er deg, som familiens overhode. Det er din partner, som kan være mann eller dame. Og det er tjenere. Du bestemmer hvordan figurene og rollene skal se ut, helt selv.

Selve spillet er historiedrevet. Man velger et scenario, og får en historie lest opp. Historien nevner landsbyen, hva som påvirker landsbyen, type krig eller hunger, og hvordan det påvirker familiene våres evne til å gjøre sine eksperiment.

Den største ulempen med historien i dette spillet, er fortellerstemmen. De har to problemer, her. Det ene problemet er skrivemåten. De har gått for en slags gammel-engelsk eller Shakespear-aktig fortellerstil. Så du kan forvente litt setninger med tungvinn oppbygging, men også en drøss av sjeldnere og vanskeligere ord.

For å gjøre det hele litt verre, har de fortellerstemmer som leser så altfor fort. Her er et tips: når du får valg mellom maskulin og feminin stemme i My Father’s Work, så velger du den maskuline. Damen som forteller, leser sykt fort og det høres ikke ut som hun tar pustepauser. I tillegg har hun ingen innlevelse i stemmen. Kombiner dette med vanskelig fortellerstil, har man oppskriften på fiasko.

Sist jeg spilte var vi fire voksne, det var stille rundt oss og fullt fokus på historien. Fortellingen varer i flere minutter, det er mye som skal leses. Jeg falt litt av. Etterpå når fortellingen var ferdig, spurte jeg de tre andre om en kjapp oppsummering. Ingen kunne. Alle hadde falt av. Uff.

Selve spillet er bra. Skikkelig bra. Historien er gøy, om man først leser gjennom det selv. Mitt største problem med spillet er at det varer altfor lenge.

Jeg har ingen problem med å spille lange spill. Jeg elsker jo Battlestar Galactica og Twilight Imperium som tar mange timer. Men My Father’s Work varer mye lenger enn det behøver. Jeg liker for eksempel Love Letter. Spille det i 20-30 minutt. Helt greit. Spille det i en time? Nei, ikke greit. Sånn føles det med My Father’s Work også, men da snakker man om 5-6 timer, og kanskje ikke ferdig da heller.

Det er litt synd, for selve spillet er gøy. Det er mye jeg skulle likt å prøve annerledes neste gang, men jeg tror rett og slett det ikke blir noen neste gang. For meg er det ikke verd investering av tid.

I Battlestar Galactica så tenker jeg ikke på hvor lang det har gått før jeg er ferdig. Men det er et spill jeg ikke får spilt så ofte, fordi jeg vet det tar lang tid. Og det er ikke for alle. Jeg har en anmeldelse på engelsk av The Thing: The Boardgame. Og det er et spill jeg elsker.

Dette tar konseptet om en gruppe mennesker som må overleve i et isolert miljø, og samtidig vite at det finnes forrædere blant oss. Men verre er, er at forræderne kan konvertere andre spillere til å bli på laget deres.

Jeg har snakket om The Thing før, så skal være kort denne gangen. Dette spillet varer toppen to timer og gir mye av den samme følelsen som Battlestar Galactica. Jeg digger at spillet fanger mye av stemningen fra den flotte filmen, og at man aldri vet hvem man kan stole på til slutt. Alle mennesker må stikke av, uten å etterlate seg mennesker og uten å ta med seg en forræder om bord.

The Thing har fort blitt en favoritt hos meg, og det er et spill jeg kan ta med på klubbspilling. Det kan jeg ikke med Battlestar Galactica. I tillegg fungerer The Thing som solo-spill også, noe BSG ikke gjør.

Meget sterk anbefaling.

Da World of Warcraft Pandemic kom ut var jeg litt skeptisk. Jeg var med og prøvde beta-versjonen og var ikke overbevist, men da det kom ut i produksjon i 2021 måtte jeg rett og slett endre mening. Det var et veldig kjekt spill.

Senere ble jeg med og testet et nytt Pandemic hvor temaet var maskert og kun generiske uttrykk ble brukt. Det fungerte ikke så godt, syns jeg, så jeg lagde min egen versjon, basert på originaltrilogien til Star Wars. Og jeg likte spillet veldig godt. Og sannelig kom det ikke et Pandemic Star Wars spill ut. Bare, Clone Wars i stedet for.

Jeg liker ennå min idé bedre med originalfimene og Stormtroopers overalt, men det fungerer med Clone Wars også, spesielt nå som jeg har sett et par sesonger sammen med eldstemann.

Skurken I Lich King er hele tiden uoppnåelig, helt frem til slutten, og questene man går på var litt abstrakte. Skurken i Clone Wars flytter rundt på seg og er mye mer en trussel, og noe man kan gjøre noe med. Jeg er imponert over hva de klarer gjøre med Pandemic-systemet. Dette spillet føles veldig annerledes enn Pandemic. Man har en egen bunke for skurkene, og man trenger ikke kaste bort kortene man bruker.

Eldstemann liker Lich King bedre, men jeg er selv litt usikker på hva jeg liker best. Så foreløpig er begge titlene i samlingen min. Er det plass til begge to? Det burde ikke være det, men jeg er sannelig ikke sikker. To be continued!

Sniper Elite tok meg på senga. Jeg hørte om det på Kickstarter, men backet det ikke. Hadde ikke spilt videospillet. Og senere fant jeg en billig kopi av spillet, tror jeg betalte 220 kr med frakt, så da tok jeg sjansen.

Og sannelig, det var en veldig god investering. Her skal en spiller snike seg rundt i en base, med skjult bevegelse som blir notert på et eget brett. Den eller de andre spillerne skal ta rollen som nazistene, som skal stoppe sabotøren.

Det som skiller dette spillet fra en haug andre lignende spill, er hvor enkelt det er. Reglene for snikskytteren er beveg, bruk kort, skyt, i den rekkefølgen man vil. Vaktene har to handlinger per gruppe, og det er enkelt å holde styr på dem ved hjelp av noen fargede kuber man skyver på, som også virker som en nedtelling for snikskytteren. Han må klare å utføre to oppdrag for å vinne, og selvsagt ikke dø.

Lette regler kombinert med kjapp spilletid gjør dette en klar vinner. De eneste gangene jeg har brukt mer enn en time på er når det er mer enn en spiller som spiller på lag som fascistene. Det går mye tid på debatt, naturlig nok.

Jeg har spilt det en del med eldstegutt, men han klarer ikke engasjere seg tematisk. Så jeg har endret temaet til å være Star Wars. Fortsatt fascister som vakter, men litt mer ufarliggjort og spennende når det er fantasy eller sci-fi. Nå er det mye kjekkere. Jeg syns også det, Star Wars er gøyere enn… en krig som faktisk har hendt og som har grusomme hendelser ved seg.

At Fantasy Flight Games annonserte et roll-and-write satt I Twilight Imperium-universet var litt … rart. Et så episk stort spill, kortet ned til noe enkelt, og likevel ha støtte for hele 8 spillere?

Ikke nok med det, mem alle brettene var jo sorte! Det har jo alltid vært hvite ark med mørk tusj eller blyant, aldri motsatt. Pennen skriver ut gull-aktig orange-farget blekk, som ser veldig nydelig ut på brettene. Og det smøres ikke ut så lett heller.

Det setter man pris på helt til man er ferdig og skal tørke opp. Da må man gnikke og gnikke! Jeg syns det er gøy og det er heller ikke vanskelig å lære bort. Det er naturligvis langt fra så episk som Twilight Imperium, men det går på under to timer, så det er tilgitt.

Regner med det kommer litt utvidelser til dette spillet, gjerne med litt mer variasjon på fasene i spillet.

Og til sist i denne episoden, men aldeles ikke minst: War of the Ring. Brettspillet er på topplisten min over alle brettspill, en vanvittig og episk historie med store slag, uventetede vendinger og rett og slett spennende fra start til slutt.

Så kom Ares og annonserte et kortspill med samme navn. Sykt skeptisk. Man kan bare ikke gjenskape stemninga og følelsen som brettspillet leverer. Og vet du hva? Jeg hadde helt rett!

Men! War of the Ring: The Card Game er et skikkelig bra spill. For. Hvert kort du spiller ut, må du kaste et annet. Det du kaster kommer kanskje tilbake på hånd senere, så du må gjøre mange harde valg for å utsette bruken.

Men det viktigste for å rettferdiggjøre at jeg vil ha dette spillet, er at brettspillet er best med to spillere. Men kortspillet er designet for fire, og jeg syns det fungerte veldig, veldig godt. Har prøvd det med 2 spillere også, og selv om det var kult, var det tydelig at dette hadde vært kulere med fire.

Jeg gleder meg til dette kommer i posten. Til nå har jeg prøvd en Essen-kopi som ikke var min, og en hjemmelaget kopi, med noen som ikke hadde tålmodighet å vente i en eeeeevighet på at spillet kommer ut.

Det var altså del to av spillene fra 2022 jeg ville trekke frem. Og så har jeg fått noen kommentarer på andre spill som anbefales, og tusen takk for dem. 

Blant annet forteller Steinar Watne om spillet Flamecraft. Det prøvde jeg faktisk sammen med ham i et firemanns-spill. Flotte farger, komponenter, forståelsesfulle handlinger og alt det der, men det hele snevret seg ned til et “samle ressurser, bytt dem til poeng”-spill. 

Og akkurat den sesjonen var det som om to av oss spilte et annet spill enn de to andre, på grunn av en kombo-effekt. Så basert på det ble den ikke med på listen, men det er et spill som mange liker godt, så det er et fint tips, Steinar, takk for det.

Et annet tips er spillet Trekking Through History. Det kjenner jeg ikke til, men Stian Clausen sier at det er en suksess, dersom man vil spille noe litt bedre enn vri åtter for de som ikke har tålmodighet til noe mer, så det er jo noe å ta med seg. Så takk for tips Stian.

Til slutt er det DeviateFish som tipser om Tales from the Loop. Jeg kjenner til at det er et rollespill og at det fikk en TV-serie på Amazon Prime. Jeg så en episode, syns den var bra, men fortsatte aldri. Jeg vet ingen ting om brettspillet, annet enn at det ser visuelt stilig ut, så de kan være verd å sjekke ut ifølge DeviateFish.

Da var vi ved veis ende. Tusen takk for tips og takk for at du var med meg til veis ende. Spent på åssen 2023 blir.