Ett spill hver eneste dag i et helt år! Går det an? Jeg prøvde meg i 2022.

Transkripsjon:

365 dager! 365 spilte brettspill, fordelt på 365 dager. Er det i det hele tatt mulig?

Denne episoden skal handle om en utfordring jeg valgte å gi meg selv: Spill et spill hver eneste dag i år 2022. Utfordringen handler ikke om å spille 365 ganger i løpet av et år, men minst én gang hver eneste dag det året. 

Og jeg fant ut noen interessante ting.

Utfordringen fant jeg i appen BG Stats. Det er en fantastisk app som gir hauger av data for spilte spill. Jeg bruker den blant annet for å huske hva jeg har spilt med, hvem jeg har spilt med og hvor. Jeg syns og det er gøy å gå tilbake og se hvor lenge siden det er jeg spilte noe. Den er ikke gratis, men vel verdt pengene hvis du har en smule interesse av å se statistikk.

Men ja, hvordan klarer man å spille hver eneste dag? Jeg var nødt å sette noen regler. Å spille et spill med andre mennesker hver eneste dag, så jeg på som en umulighet. Så jeg var nødt til å tillate solo-spilling.

Digitale brettspill-adapsjoner var ikke tillatt. Altså, jeg kunne jo spille dem, men de ville ikke gjelde for utfordringen. Det skulle være analogt.

Spillet måtte være ferdig før midnatt for at det skulle gjelde. Jeg kunne altså ikke sitte der kl 23:59 og starte på dagens første spill. Da ville det telle for neste dag i stedet.

Når jeg har registrert spillet i appen, vil den notere et spill som å gjelde for utfordringen. Jeg tillot meg å ekskludere noen titler for å telle. Si jeg spilte Ludo tidlig en dag. Og så spilte jeg Ludo neste dag igjen, etterfulgt av Twilight Imperium. Da fikk jeg lov å ekskludere Ludo.

I praksis betyr det at jeg får unike titler i listen min. Så selv om jeg spilte Ludo to ganger, vil det kun dukke opp som “1 play” i listen.

Utfordringen høres jo enkel ut siden jeg kan spille solo-spill. Og ja, i utgangspunktet så er det kanskje det. Jeg hadde et go-to spill som heter Voyages. Det er et print and play spill med ett ark som jeg har fått laminert og tre terninger. Det har fire forskjellige kart og tar maksimalt 15 minutt å spille. Og det er kjekt.

Men… Det var ikke så spennende. Noen dager i strekk med det, og jeg kjente at det ikke var så spesielt vanskelig. Da bestemte jeg meg for at Voyages, det var en backup. En nødløsning dersom jeg ikke rakk noe annet.

Jeg har jo mange spill i hylla. Lurer på hvilket av dem som kunne spilles alene og fortsatt være kjekt.

Så hva fant jeg ut? Jeg tok overraskende nok og oppsøkte fan-skapte solo-varianter av enkelte spill. For eksempel Dungeon Lords. Det er et spill jeg syns er veldig gøy, men samtidig utrolig vanskelig å forklare bort. Reglene for heltene der er ikke veldig intuitive, og å se for seg hvordan de kommer til å oppføre seg i praksis, er utfordrende. 

Reglene for å spille Dungeon Lords solo var til min lettelse ikke særlig kompliserte. Og de ga en god utfordring. Det hadde jeg aldri trodd. Ikke bare det, men at jeg faktisk oppsøkte varianter av regler, det overrasket meg kanskje mest.

Jeg har jo sett solo-varianter for War of the Ring, for eksempel, og det er så utrolig komplisert, med flytskjema og det hele. I tillegg er det altfor mye bookkeeping. Solo-spill der jeg må gjøre hele turen til motstanderne, det er ikke veldig aktuelt for meg. Det må være enkelt. I Dungeon Lords trillet jeg en terning, så på et ark, og så var det gjort.

Men jeg ble altså overrasket over flere av spillene, og hva jeg begynte å like. Et spill jeg egentlig trodde jeg ikke likte, har blitt en favoritt nå. Og det er Troyes Dice. Det har jeg logget 58 ganger nå, både solo og med andre. 58! Og jeg som trodde jeg ikke likte det. Det sier jo litt. Jeg vet faktisk ennå ikke hvorfor jeg liker det. Jeg bare gjør det. Det som hjalp veldig, er at designerne har laget scenarioer for spillet. Faste regler og oppsett som gjør spillet friskt og utfordrende. Det har vært skikkelig gøy.

Et annet spill som har gjort tilsvarende med scenarier er Hadrian’s Wall. Dette er et eneste stort rutenett med ting å krysse av og det ser vanvittig overveldende ut. Men det er faktisk veldig enkelt. Vel, enkelt å spille, men å vinne disse scenariene er en annen sak. Hadrian’s Wall spiller jeg utelukket solo nå. Det er ikke interessant å spille et så komplisert spill med nye spillere. Først må jeg lære bort reglene, og deretter er det knapt interaksjon.

Så, variasjon har vært viktig. Jeg har gått gjennom listen over spilte spill i fjor, og tenkte å nevne noen av dem. Hvis du har spilt noen av spillene jeg nevner, så gjerne skriv det i kommentarene, og gjerne hva du syns om spillet også.

Denne lista handler primært om solo-spill, til tross for at jeg spilt flere av dem sammen med andre også det året.

• Space Hulk: Death Angel er fullstendig umulig og straffende, men gøy, og tar lite plass.

• Super-Skill Pinball spillene er også veldig kule. Flipperspill, sier du? Ja, jeg lover deg, det er gøy!

• Under Falling Skies har jeg anmeldt tidligere. Fremdeles et aller tiders spill og med en kampanje som er gøy. Historien? Ja ok, la oss si det er en historie. Det er ikke det. Men kampanjen er gøy uansett.

• Jeg prøvde X-Com igjen alene, og det var grusomt. Det der spillet fungerer bare ikke alene når man går på tid. Da må man kjenne til alle kortene. Gøy spill, men ikke alene.

• Star Wars Destiny var og kult, fant jeg ut. Det kom en variant for å spille det også solo. Det krevde en del printing og egendefinerte tokens, men det fungerte også overraskende godt. Destiny er et spill jeg egentlig aldri kom i gang med, og har et par starter-sett liggende.

• Arkham Horror fant jeg ut at jeg ikke var så interessert å spille solo lenger, spesielt ikke når jeg har en nabo som også er meget interessert i det. Spilte gjennom to kampanjer i fjor og begynte på den tredje.

• Friday er med meg ofte og det synes på kortene som ikke er sleevet. Jeg får heller kjøpe ny kopi i fremtiden en gang om det skulle bli helt uspillelig.

• Unbroken er et Kickstarter-spill som er kun for én spiller. Reglene tok litt tid å komme inn i, men jeg satte pris på hvor enkelt det egentlig var, når man først kommer i gang. Reglene har typisk altfor mye repetisjon. Repetisjon er fint, men ikke for mye.

• Jump Drive har to solo-regler. Den ene er komplisert og krever en terning. Aldri prøvd. Den andre handler om å oppnå en poengsum samtidig som et annet kriterie. Mye gøyere. Og det tar 10 minutt å spille.

• Final Girl overrasket også. Jeg var ikke veldig fan av storebroren Hostage Negotiator. Final Girl er omtrent det samme, men med et par små endringer i regler, og ikke minst tema, som gjør det veldig mye kjekkere. Kan lett anbefales.

• Lands of Galzyr var også en positiv overraskelse. Dette er rett og slett en reise gjennom forskjellige hendelser, hvor du tar valg, gjør ferdighetssjekker og koser deg til spillet tar slutt. Etterpå lagrer du spillet med samme status som før, og fortsetter en annen gang, med helt nye hendelser. Veldig gøy.

• Maquis fikk jeg også i fjor og det var en veldig positiv opplevelse. Prøve å utmanøvrere nazistene med små-oppdrag uten å bli fanget for å aldri komme tilbake. Spennende og tematisk.

• Mini Rogue er akkurat som tittelen sier. Rogue-like. Gå ned i en hule, møt helt tilfeldige utfordringer og prøv å bekjemp deg forbi dem alle, helt til du kommer til siste-bossen. Det var en kampanje her også, men den fant jeg ikke veldig spennende eller godt skrevet. Likevel, å ta frem dette spillet er et lett valg.

• Twilight Inscription overrasket veldig mange. Twilight Imperium som roll and write? Og ekstra kult med en gull-penn, som forøvrig er helt umulig å viske ut etterpå. Men spillet er gøy og støtter faktisk opptil 8 spillere, som er ganske sykt med tanke på produksjonskvaliteten her, som er høy. Regner med det blir utvidelser her.

• The Thing har fort klatret opp på topplisten min over spill generelt sett. Reglene sier det er fra 4 spillere og opp, noe jeg er helt enig i. Men de har også vært snille nok til å lage regler og komponenter for 1-3 spillere. Jeg har prøvd med 1 spiller og det er faktisk veldig gøy. Det blir samarbeid, og jeg tror ikke jeg kommer til å prøve det med 2 eller 3 spillere. Men alene? Absolutt.

• Journeys in Middle-Earth er fremdeles en favoritt, og den siste utvidelsen Spreading War er intet unntak. Jeg har ennå tilgode å prøve ut den nedlastbare kampanjen, men gleder meg.

• Sniper Elite var en av de største overraskelsene for meg. Et spill med skjult bevegelse som faktisk har regler for å spille solo, og som er bra! Jeg har spilt dette mest med en motspiller, men solo-reglene var spennende. Ikke grunnreglene, men når man tar inn solo-offiserene, ble det en helt annen utfordring.

• Cascadia var også en kjekk aktivitet for hjernen, å prøve å optimalisere brikkene ut fra scenario-regler og poeng-mål. Noen ganger kreves det at du har flaks med hvilke brikker du trekker, men det er altså en flott liten samling utfordringer med eskalerende vanskelighetsgrad.

Kommer du på flere spill enn det jeg har nevnt som kunne vært flott å prøve solo?

Jeg fant mye godvilje i meg selv å lese regler for en spiller, men også det å oppsøke regler for spill jeg ikke hadde spilt på en stund.

Men, en annen ting var noe jeg merket først i 2023. Utfordringen var fullført. Jeg kunne senke skuldrene.

Men, jeg kunne ikke helt det. Jeg måtte jo spille et spill til dagen. Ellers… Ellers… Ellers hva?

Det ble nesten som en tvangstanke. Jeg kunne jo ikke bryte rekorden nå. Selv om jeg var ferdig. Det var faktisk veldig vanskelig.

Jeg måtte tvinge meg selv til IKKE å finne frem et spill. Til å IKKE spille noe en dag.

Og det føltes feil. Veldig feil. Klokka nærmet seg 24, og det var alt jeg tenkte på, omtrent. Men det gikk.

Neste dag spilte jeg et spill. Men det føltes annerledes. Jeg hadde laget et brudd i rekken.

Neste dag følte jeg ikke trangen for å spille. Men da kjente jeg hvor langt det faktisk kunne gått.

Det var litt avhengighetsdannende. Og jeg likte det ikke. Det skal ikke være sånn. Spill skal jo være gøy.

Hvis du føler for å prøve tilsvarende utfordring, har jeg lyst å dele akkurat det med deg. Vær obs på at det kan bli litt for mye. 

Vel, det var det for denne gang. Tusen takk for at du var med meg så langt.

Husk å trykke liker og abonner, så får du varsel dersom jeg skulle trå til med en live-sending, for eksempel.

Vi snakkes!