Midwinter 10
Å du store kvakk! Nok et Midwinter er gjennomført og det blir bare kjekkere for hver gang. Det kan ha litt å si at man ender opp med å møte nye folk hver gang og skaper nye bånd, men det er jo absolutt bare positivt.
I år spilte jeg null turneringer til en forandring. Jeg holdt derimot en turnering i Catan, hvor spillere kvekker til hver gang der blir deres tur, siden turene går så kjapt.
Jeg håper på å få flere spillere til neste gang, så flaks bort og meld deg på!
I år var nebbet mitt ganske fysen på Cthulhu-temaet og det ble stort sett det som ble spilt; av alle spillene jeg loggførte var syv av dem fra Fantasy Flight Games.
[wp_ad_camp_3]
Mint Works
Karl Thomas kom bort til meg og spredte sine vinger og i lommen fant han spillet Mint Works. Dette er et veldig enkelt worker placement spill hvor vi har små mint-aktige markører som arbeidere til å fly fra kort til kort og gjøre handlinger og til slutt kåre en vinner. Artig spill, må absolutt prøves igjen og kjekt at det ikke er større enn et egg.
Elder Sign
Det går neppe et Midwinter uten og denne gangen introduserte vi spillet for et par nye fjærkre. Vi spilte kun med den første utvidelsen og møtte omtrent ingen motstand da vi flakset over alle utfordringene som om det var små brødsmuler i kraftig vind, men gøy er det uansett. [Anmeldelse]
Arkham Horror: The Card Game
Jeg skjønner ikke et kvekk; enda et Cthulhu-spill? Joda, jeg måtte bare ha med meg dette gullegget av et spill med min ekstra tøffe eske og spillematte som supplerer følelse av at dette innebærer noe helt spesielt. På vei til Midwinter landet vi innom Outland og der hadde de utrolig nok en kopi av et nytt scenario som jeg valgte å spille med helt nye spillere, som Karl Thomas og Kristian Østby. Dette scenariet var veldig kult men og veldig utfordrende og ga kanskje ikke opplevelse av overkommelighet, men jeg syns det var en tøff idé og må fyke over en gang til senere. [Anmeldelse]
[wp_ad_camp_3]
The Lord of the Rings: Journey to Mordor
Av og til kommer det små, spurveaktige spill som likevel kan være morsomme og Journey to Mordor er ett av dem. I dette enkle og sterkt overproduserte spillet er hver spiller en av de fire små hobbitene som skal reise til Mordor og smelte ringen uten hjelp av ørner, og vi bruker terninger i kjent Yatzy-stil og penn til å krysse av vår reise. Geir Harald skjønte visst ikke spillet fordi han holdt ennå reir i Hobbitun da fru Takras hadde kommet i mål. Kjekk liten filler.
Insider
20 nebbete spørsmål kombinert med sosial deduksjon var temmelig stilig. Vi fikk et forslag om å bruke kort fra Codenames i stedet for de inkluderte, hvilket vi lett var enige i, med tanke på at inkluderte kort var vanskelig å lese for andre enn de som satt riktig vei. To spillere vet svaret – han som svarer og the insider – men må være en skjult ravn blant kråker og ikke bli avslørt, samtidig som han hjelper til med å finne riktig svar. Dette fungerte veldig godt og prøver det gjerne igjen og esken var heller ikke mye større enn et egg.
Battlestar Galactica
Oh yes, dette spillet er veldig godt når det spilles med den riktige sorten og prøve å finne ut hvem av oss som er den stygge andungen i forkledning. Vi skulle vært syv spillere og ha en Cylon Leader, men ble bare seks og spilte uten en kjent svane. Dette tok rundt fem timer å gjennomføre, men tiden flyr avgårde når man har det gøy. Det som var mest utrolig denne gangen var at jeg ikke var noen svane, men en vanlig, kjekk andunge – og vi vant! [Anmeldelse]
Escape Room: Mystery at the Stargazer’s Manor
Å være fanget i et rom uten en åpenbar løsning er som å være i et egg uten åpning. Hvordan i all verden kan du hakke deg ut av denne situasjonen? Jeg digger slike puslespill, men denne gangen var det hele tiden en åpenbar fluktvei, det eneste som tok tid var å sette sammen bitene for å finne svaret. Etterpå er spillet ferdig og kan kastes eller selges, siden gjenspillbarheten her er lik null; egget er knust for din del.
Not Alone
Vi har styrtet på en fremmed planet, men hjelpen er heldigvis underveis. Dessverre er vi ikke alene og det er et monster som jakter på flokken vår og vil assimilere oss til planeten. Vi må kjempe sammen med nebb og klør for å overleve, men trenger egentlig bare å leke gjemsel. Dette spillet kombinerer deduksjonsnivået fra Love Letter med gjemsel og det går faktisk an. Likte det godt, men vet aldri hvordan det ender.
[wp_ad_camp_3]
Mythos Tales
Nevnte jeg forresten at jeg fikk klørne fast på et nytt scenario i dette Cthulhu-inspirerte spillet? Vel, jeg syns at det første scenariet var altfor enkelt, men jeg hadde tro på at det var en tutorial for nyklekkede spillere til slike spill. Og jeg hadde heldigvis rett, fordi kapittel to hadde i alle fall flere ting å måtte tenke på, men med litt nebbing og tankeveksling mellom spillerne, endte vi opp med å ikke klare det. Det var bare én lokasjon til jeg hadde lyst å fly over til, men vi valgte å avslutte det fordi vi trodde vi visste svaret.
Forbidden Stars
Tiden flyr og mange spill forblir uspilt. Det var sent på kveld og egentlig tid for å finne reiret, men jeg hadde ønske om å prøve dette igjen etter over et år med stillhet. Spillet tar litt tid å forklare, men denne gangen var det kampene som tok sin tid og jeg hadde tydeligvis ikke en nebbesjans i havet om å vinne kamper. Det stod mellom de to andre, mens jeg måtte være min egen flokk og slåss om sisteplassen, hvilket var garantert. Liker spillet godt, tross at tematikken fjærpryd ikke svarer til min smak. Og nei, dette er ikke en oppfølger til Forbidden Island eller Forbidden Desert.
Santorini
Dette spillet har like mye hvitt som en svane og ser like vakkert ut, om ikke enda mer, enn fuglen. Det ble 3-player variant uten gudekrefter og den abstrakte taktikken var godt i gang, med en nebbete Sveinmain som hele tiden prøvde å utsnakke Robert til å gjøre hans vilje. Tross mine stadige innvendinger og flyktige handlinger, endte Sveinmain å vinne. Det skal nevnes han var startspiller og fikk en handling mer enn oss.
Onitama
Fra det ene abstrakte spillet til det andre ble det Onitama, spillet som The Dice Tower anbefaler hjertevarmt. Jeg forstår nå hvorfor, for dette var ganske så kjekt og utrolig enkelt å lære andre. Fem kort med forskjellige dyr som frosk, and, drage og flere, bestemmer handlingene. Du velger én av to tilgjengelige handlinger, sender den videre, og så tar du handlingen motstanderen valgte å bruke i forrige runde. Veldig mye taktikk og man må tenke anderledes, men og veldig stilig spill.
[wp_ad_camp_3]
Pocket Madness
Et av de siste titlene jeg spilte denne helgen var Pocket Madness hvor hver spiller er en professor som ønsker å utforske de mystiske og farlige verdenene som eksisterer på et annet plan enn vår egen. Det var et stilig spill, men oppsettet med å stokke kortene, noen snudd opp ned og andre ikke, tok ganske lang tid for et ellers enkelt spill, og måtte gjøres relativt ofte siden spillet går over flere runder før det ender.
Paperback
Joda, det er kjekt å leke med bokstaver for å danne ord, men Scrabble er likevel ikke en favoritt i mitt hode. Stort sett fordi noen er mye flinkere til å finne på ord, men aller størst fordi det tar så uendelig lang tid før det blir min tur igjen og tiden flakser absolutt ikke avgårde mens man venter. Her kombineres Dominion med Scrabble, og det er ingen brett i midten hvor nye bokstaver skal tilføyes, man blir begrenset til bokstavene man trekker der og da og gjør det beste utav det. Det kan fort bli litt venting her også, men som oftest tenker man på egne kort likevel, fordi de er helt uavhengig av andres handlinger.
Honorable mentions: Mansions of Madness, Loony Quest, 7 Wonders: Duel og Ryktet går.
Tusen takk igjen til Midwinter-komiteen og deres arrangement, nummer 10 i rekken av kjekke opplevelser med så utrolig mange spill og kjekke mennesker.
Santorini kan kjøpes her.