Pimpe opp spill – og Stationfall
Pimping av spill, ja. Er pimping egentlig et akseptert ord å bruke i disse dagene? For meg henger det fortsatt igjen fra «Pimp my ride» som gikk på MTV for mange mange… mange år siden.
I Pimp My Ride ble den kjedeligste, styggeste og slitneste bilen fornyet til det ugjenkjennelige, men ny lakk, gjerne ny motor, lydanlegg og ja, stort sett var det ofte kun karosseriet som var originalt til slutt.
For meg så er det å pimpe opp et spill det samme som det mer korrekte begrepet jeg vil snakke om: å oppgradere eller å forskjønne. Men en forskjønning for en person kan være noe helt annet enn for en annen person.
Velkommen til Brettspill med Takras. Dette er en serie hvor det snakkes om brettspill, kortspill og alt det innebærer. Denne gangen er det altså oppgradering av spill som står på menyen. Men, hva er egentlig en oppgradering?
Men før jeg går i gang, hva tenker du om begrepet «å pimpe opp» noe? Ord endrer ofte mening over tid, så kanskje det er på tide at jeg rett og slett bytter det ut?
De som kjenner meg, pleier spøkefullt å spørre, når jeg tar frem et spill, hvorfor jeg ikke har malt spillet ennå, eller hvorfor jeg fremdeles bruker papp-brikker i spillene mine.
Det er ikke fullstendig uberettiget. Jeg liker å bytte ut komponentene med det jeg syns er flottere komponenter. Jeg er eier av to typer 3d-printer: en for større ting hvor detaljene ikke er spesielt viktige, og en for mer krevende detaljer på tingene.
- Root
Det beste eksemplet på dette er nok min kopi av spillet Root. Spillet i seg selv kommer med veldig kule tre-figurer som representerer krigere av forskjellige typer dyr. Men så var det en nederlender som designet noen skikkelig kule 3d-figurer og ga ut modellene gratis, så alle som ville kunne laste ned og printe ut selv.
Og det gjorde jeg. Men jeg gjorde det kanskje litt ekstremt. Jeg printet ikke bare ut en av hver figur. Neida. Alle kattene ble erstattet med figurer. Alle fuglene. Beverne. Øglene. Ja, alt.
Og ikke nok med det: men alt skulle selvfølgelig males. Og det samme gjelder papp-brikker som representerer bygninger og slikt. Erstattes!
Jeg kommer til å legge ved en lenke til Boardgamegeek i beskrivelsen, som viser innlegget mitt med masse bilder fra min kopi av spillet.
Det er en ulempe med det hele. For det første: hvis det kommer en ny utvidelse med nye figurer, så har jeg ikke 3d-figurer klare for dem. De kommer til å forbli trefigurer inntil nederlenderen lager nye igjen.
Figurene tar dessuten mer plass på brettet. Og de er visuelt mer støyende enn tre-figurene.
Men resultatet er jeg veldig fornøyd med. Og har ingen anger på jobben. Jeg bare håper det ikke kommer mer. For jeg må jo selvfølgelig ha mer!
Og det bringer meg til spørsmålet: hva er egentlig en oppgradering av brettspill?
For meg er det enkelt: hvis for eksempel en papp-brikke eller kube representerer noe spesifikt, og jeg kan 3d-printe ut en ordentlig representasjon i stedet for den brikken, så er det en oppgradering.


- Dune: Imperium
Et eksempel er Dune: Imperium. Et spill som benytter seg av grafikk og likhet med Dune-filmen som nylig kom ut, hvor hver spiller skal kjempe om innflytelse, ære og ressurser på ørkenplaneten Arrakis.
Spillet er utrolig bra, men det ser dørgene kjedelig ut. Soldatene er kuber. Agentene er noen trefigurer med fag form av en person. Laugene og startspiller-brikken er en papp-brikke.
Funksjonelt så gjør alt sammen jobben sin. Men jeg kan nesten sovne bare av å se på det. For meg, så har det et meget stort forbedringspotensiale.
Bytte ut kuber med soldat-miniatyrer fra Risk: Legacy. 3d-printe figurer som skal være agentene. Der fikk jeg hjelp av Stian fra Grimfield Games til å få en perfekt Mentat-figur og Harkonnen-figurer.
3d-printe startmarkør og laug-brikker. Og krydder-sekker, mynter og vann. Så mye å oppgradere! Jeg er veldig fornøyd.
Men så er det den andre formen for oppgradering. For ved min Alien Frontiers, så fant jeg ut at malingen jeg gjorde, gjorde at det ble vanskeligere å skille fargene fra hverandre. Det var for mye detaljer og for lite som indikerte hva som var hva.
Så da tenker jeg på spillet War of the Ring. Der skal den onde siden kjempe mot den gode og hendelsene tar sted akkurat som Ringenes Herre-bøkene, med utgangspunkt i at Frodo allerede har kommet til og reiser fra Kløvendal.

- War of the Ring
War of the Ring har hauger av miniatyrer. Men spillet, som det er, har allerede en svakhet: det er visuelt vanskelig å skille troppene fra hverandre.
Den hesten: er den alve-tropp eller folk fra nord? Begge er blå. Begge sitter på hest. Begge har spyd. Den ene har spydet litt vendt fremover. Ved nærmere titt så er det lett å se forskjell. På avstand, for et raskt overblikk? Ikke så mye.
Der valgte jeg å male alt sammen. Med farger som tydelig viser hvem de hører til. Og selv da kan det faktisk være til forveksling. Et stort problem for akkurat det spillet. Heldigvis kan man printe eller kjøpe små fargere ringer til å sette under figurene.
Så for meg var oppgraderingen å male dem. Med detaljer. Men War of the Ring har flere problemer med miniatyrene: det er ofte ikke fysisk plass til alle figurene på det kart-området de står i.
Derfor har noen andre valgt å gå den andre veien. I stedet for miniatyrer: bruke kuber. Altså motsatt av hva jeg gjorde med Dune: Imperium.
Alle troppene blir altså byttet ut med kuber. Kuber med forskjellige farger, så det er enkelt å se forskjell på troppene. Og det er viktig å se forskjell, for hver nasjon har forskjellige standpunkt til krigen. Noen kan gå inn i fremmedes nasjoner, andre ikke.
I det tilfellet er oppgradering i form av det praktiske. Å kunne lett se forskjell, og samtidig ta mindre plass på kartet.
For meg høres det gruelig kjedelig ut. Jeg trenger ting på brettet. Jeg elsker tematiske spill som også ser visuelt fengende ut.
Jeg har dessverre ikke gjort klart bilder for War of the Ring, men her er en video jeg tok for en stund tilbake på Reddit: https://www.reddit.com/r/warofthering/comments/tb4p5y/finally_finished_painting_my_copy_and_expansions/
Så der har du meg. Jeg går gjerne for miniatyrer i spill.
Hva mener du er en oppgradering av spill? Mindre grafikk og mer tydelighet? Eller pøse på med grafikk?
Og hva med komponenter? Papp-brikker med ikoner, eller figurer som representerer det samme? Eller en miks, kanskje?
Ikke alle har tilgang til 3d-printer, men jeg kan vedde på at du vet om noen som har. Til og med kan det være at biblioteket i nærheten har en printer.
Uansett er det et hav med ressurser der ute til å printe ut ting på egenhånd, enten det er miniatyrer eller inserts til å ha i spill-eskene sine.
Før i tiden pleide jeg alltid sjekke nettstedet Thingiverse. Det var det aller største stedet på nett for å finne og laste ned gratisting for printing. Men over tid så begynte siden å forfalle.
Eierne bak siden hadde tydeligvis ingen interesse av å vedlikeholde siden, og den har rett og slett forfalt. Funksjoner som bare sluttet å virke og ingen støtte å få.
Nå bruker jeg stort sett printables for det samme. Den blir hele tiden oppdatert og det er god støtte fra selskapet bak. Og ikke minst: helt gratis å bruke.
Ellers kan jeg anbefale Etsy. Det er en slags front for mange små aktører å selge duppedingser av alle slags ting, blant annet komponenter til brettspill. Min Battlestar Galactica-akryl-standees er derfra, blant annet.
Men det trenger ikke være så avansert, hvis du er flink med hendene og kan lage ting fra papp, leire, limpistol eller andre ting. Fantasien vet ingen grenser.
Den enkleste oppgraderingen for meg er også kanskje den mest opplagte: å male figurene. Men da må jo selvsagt spillet først og fremst komme med figurer.
Jeg har brukt flerfoldige timer på å legge på detaljer på figurer. I mellomtiden hører jeg på en god lydbok, og tiden bare flyr avgårde.
Etter at speed paint kom ut, type Citadels Contrast maling, har malingen virkelig gått unna.
Før var jeg opptatt av detaljer, men nå er det definitivt kvantitet over kvalitet. Litt detaljer må til, men speed paint gjør det virkelig lett og kjapt. Jo, det får en litt spesiell type gjenkjennelig farge, men wow, det er så gøy når det går så fort.





Har du lagd noe til brettspill du er skikkelig stolt av og har lyst å dele? Legg gjerne igjen en kommentar eller send til meg på epost podcast@takras.net .
Ukens spill: Stationfall
Yes, ukens spill er Stationfall. Det er et spill jeg har fått prøvd to ganger nå, og hver gang har gitt meg en ganske så annerledes opplevelse.
Stationfall handler om en romstasjon som har gått i omkrets rundt jorda. Men noe har gått galt og stasjonen er på vei i styrtende fart mot jorda.
Det er ingen måte å stoppe det på, men alle folkene om bord løper frem og tilbake i tilsynelatende kaos for å gjøre en siste liten ting før det smeller. Og det smeller om snaue 12 minutt, avhengig av antall spillere.
Noen trenger å hente hunden sin før de stikker, andre vil bare sende ut hemmeligstemplet data til media, og noen bryr seg rett og slett se alt brenne.
I spillet tar du rollen som en av veldig mange personligheter ombord, la oss si 12. Du er en av de 12. Men ingen andre spillere vet hvem du er og vise versa.
Når det er din tur, kan du styre en hvilken som helst av de 12 personlighetene og gjøre to handlinger. Handlinger som helst fremmer de personlige målene du egentlig har.
Så det som skjer, er at alle spillerne styrer alle personlighetene. Det blir rent kaos ombord. Du prøver å hente bikkja di, og får korporalen til å plukke den med seg for å bringe til din personlighet. Men en annen spiller kaster fra seg bikkja og gjør noe helt annet.
Fullstendig kaos. Men en slags nydelig kaos.
Første gang jeg spilte det var med 7 spillere. Da tror jeg det var 11 eller 12 personligheter å forholde seg til. 12! Hver personlighet har sine egenskaper som er forskjellige, er på forskjellige plasser på stasjonen og har fullstendig forskjellige mål for å få poeng.
Du får poeng ut fra hvor stor grad du klarer målene dine.
Jeg var helt pannekake etterpå. Information overload!. Ingen hadde rørt min personlighet, ikke meg selv engang. Jeg skjønte rett og slett ikke hva jeg måtte gjøre for å få poeng, så jeg bare gjorde ting jeg følte var gøy der og da.
Prøvde rett og slett å fokusere på noe enkelt. Noe jeg skjønte.
Og så var spillet over. Stasjonen brant opp i atmosfæren. Poengtelling. Jeg vant? … yay? Fullstendig ufortjent.
Jeg var helt blåst i hodet. Satt igjen som et stort spørsmålstegn. Og nei, dette skjønte jeg ikke noe av. De andre spillerne rundt bordet som hadde spilt det før, diskuterte hvem folk var og hva de prøvde på. Jeg bare gjorde ting.
Men så skjedde det som er litt kult. Jeg klarte ikke slutte å tenke på spillet.
Det var jo… kjekt? Jeg koste meg i alt kaoset. Så jeg måtte prøve det igjen.
Og det fikk jeg. Denne gang med 4 spillere. Og bare 8 personligheter eller noe. Litt mer fordøyelig.
Reglene er det en drøss av! Vær advart. Men som Klaus sa: tenk på det som et rollespill. Hvis du har lyst å gjøre noe, så kan du mest sannsynlig gjøre det. Plukke opp ting. Kaste ting. Drepe ting. Sette fyr på ting. Mange muligheter.
Men ja, denne gang, med 4 spillere, så skjønte jeg hva som foregikk. Jeg prøvde ikke lære meg hva de andre skulle gjøre. Det er fortsatt litt too much. Men jeg forstod hva jeg kunne gjøre. Og hvordan lure de andre.
Det er rett og slett en form for dans. Personligheter som løper rundt på en dødsdømt romstasjon og skal gjøre i-siste-liten handlinger og samtidig prøve komme seg ut i live. Sannsynligvis.
Kaos satt i system. Og det fungerer. Det er gøy. Det blir en slags dans du ikke helt klarer fange bevegelsene til.
Stationfall er et spill jeg ikke kan anmelde ennå, det er et spill jeg vet jeg liker, men kan ikke helt si om det er fordi spillet er bra, eller fordi jeg bare koser meg med kaoset og de sære situasjonene som oppstår på stasjonen.
Men hvis du skal prøve det for første gang: ikke vær flere enn 4 spillere. Rett og slett information overload.
Søk etter Stationfall her.