Skammens hylle – the shelf of shame!

Transkripsjon:

Kjenner du til uttrykket “Skammens hylle”? Du har kanskje hørt det på engelsk: “The shelf of shame”? I brettspillmiljøet omhandler det en samling av spill du har i hylla, som av en eller annen grunn setter skam på deg.

Hei og velkommen til Brettspill med Takras, en kanal som omhandler brettspill, kortspill og det det enn omfatter. Jeg er Takras og i dag skal vi altså snakke om skammens hylle.

Denne episoden blir kortere, og ifølge planen komme jeg nå til å være i Haugesund på Midwinter, noe jeg gleder meg veldig til.

Hva er egentlig skammens hylle?

For å finne ut av det, må vi først svare på et definisjonsspørsmål. Hvordan kan vi definere skammens hylle? Det er gjerne forskjellig fra brikke til brikke. Og brikker er i dette tilfellet hodene våre.

For meg personlig, er Skammens Hylle de spillene jeg har skaffet, men aldri spilt. Så enkelt er det for min del, men er det så enkelt for alle?

Hva om jeg tenkte “Spill jeg aldri har spilt sammen med noen andre”? Da blir det plutselig annerledes, for flere av dem har jeg kun spilt solo, og er egentlig tilfreds med det.

Hva med “Spill du ikke har spilt på 2 år”?

Hva er din definisjon på “Skammens hylle”? Kommenter under og finn ut om du er alene eller ei.

Fellesnevner for Skammens hylle er i uansett spill som ikke blir spilt. Det kan være mange forskjellige grunner til det.

Men, er det å ha en hylle med uspilte spill noe å skamme seg over? Sånn egentlig?

Ok, la oss komme i gang. Min definisjon er altså spill jeg eier som jeg ikke har spilt i det hele tatt etter jeg skaffet det. Jeg kan godt ha spilt det, likt det, og skaffet det, deretter for aldri å ha spilt det. Hvilke spill finner jeg i min samling?

Når jeg lagde denne lista, tenkte jeg på noen spill. Men, jeg klarte ikke å finne dem. Jeg hadde for ikke så lenge siden et salg hvor en haug med spill gikk som én pakke, og da sendte jeg med flere av mine uspilte spill.

Ett av det spillene var Exodus: Proxima Centauri. Det fikk jeg anbefalt som en Eclipse-killer. Jeg fikk aldri spilt det. Grunnen? Jeg har Eclipse. Jeg liker Eclipse. Jeg får spilt Twilight Imperium. Jeg liker Twilight Imperium. Har jeg plass til enda et sci-fi 4X-spill? Egentlig? Nei.

Ikke nok til at jeg noen gang gadd å sette meg ned med reglene. Angrer jeg på det? Nei. Det eneste jeg angrer på er at jeg har tillatt at esken har fått lov å ta plass i hylla mi så lenge

Det neste på lista er ikke et spill, men en utvidelse. Donning the Purple. Et veldig kult spill, men som krevde eksakt 3 spillere. Det “krevde” det ikke, men det var laget for 3 spillere. Et tall som sjeldent dukker opp på spillekvelder. Og når det endelig gjorde det, hadde jeg aldri reglene ferskt i minnet.

Så kom utvidelsen. Jeg hoppet på den Kicktstarteren, for det åpnet opp for flere spillere, whohoo! Det kom i posten. Jeg åpnet det. Jeg designet og printet ut egne komponenter til det. Jeg leste reglene. Men… det ble aldri spilt.

Jeg tok det med på spillekvelder. Men jeg foreslo det aldri. Den ulogiske tanken om at spillet var best for 3 satt igjen i kroppen. Det er ennå i samlingen min. Har ikke spilt det siden jeg fikk utvidelsen. Men… jeg vil jo. Det er bare veldig, veldig vanskelig. Jeg aner ikke hvorfor.

Det store spørsmålet mitt er da: føler jeg skam over dette?

Absolutt ikke! Hvorfor skal jeg skamme meg over å ikke spille et spill?

Til sammenligning har jeg flere filmer på DVD og Blu-ray jeg ikke har tatt av plastikken på.

Jeg har flere bøker, både fysisk og digitalt, jeg aldri har begynt å lese.

Det er vel ganske vanlig?

Når det gjelder underholdningsmedie, er det av og til nok å bare ha en fysisk kopi i hus for å føle et eierskap over produktet.

Det kan være du støtter opp om forfatteren og ønsker å ha ideene i hus, og bidra med å bruke penger som går til skaperne av produktet.

Kanskje du rett og slett er stolt over å ha ervervet et stykke historie, fortsatt i plast, som du kan sitte og glede deg over at en eller annen gang, så skal du faktisk få spilt det? Den gleden kan ikke kjøpes direkte, den oppstår fordi man har noe å se frem til.

Jeg mangler uspilte spill i samlingen min fordi jeg setter mer pris på plassen de tar, enn potensialet spillet enn kan holde. Hadde jeg hatt uendelig med plass, hadde det vært en annen sak.

Å ikke spille et spill for meg, handler mer om lyst enn noe annet. Om noen prøver å sette skam over mine uspilte spill, får jeg langt fra mer lyst å spille de spillene for å “jeg skal vise dem!”. Men, vi er forskjellige.

Hva tenker du? Er det et poeng å kalle det Skammens Hylle? Det at det er en skam, hjelper det deg å få spilt spillene fortere, enn om det ble kalt noe annet? Hva om du kaller det for “Mulighetens hylle?”

Har det kanskje blitt litt “skrytete” å peke på hvor mange spill man har i “Skammen Hylle”? 

Og hvorfor spiller ikke DU spillene du har i skammens hylle, fremfor de du allerede har spilt? Har du gjerne et uspilt spill i hytta du er stolt over bare å eie?

Jeg har ikke svaret, men jeg håper du er villig til å dele din mening om temaet.