Utvidelsesutmattelse

Transkripsjon:

Oooh et nytt spill! Shiny! Det må jeg ha. Pakke det opp. Lese regler. 

Spille det med venner. Forklare regler i 10 minutt. Wow, det var kult! Oi, det er en utvidelse også? Den må jeg ha! Shiny!

Er du en som også bare må ha den siste utvidelsen til spill? Hva er det spillet du kjøpte utvidelse til sist?

Okay, litt nye regler. Nye ting. Ta bort noe gammelt og bytt med noe nytt. Ok. Litt ekstra regler her, det er greit. Og alt passer i originaleske. Nice!

Spille med de samme folka? En ny spiller? Ok, litt ekstra å forklare. 15 minutt. Det går greit. Wow! Det var kult!

Oi! En til utvidelse? Jaaa! Shiny!

Okay, litt nye regler. Nye ting. Ta bort noe gammelt og noe av det fra forrige utvidelse, og bytt med noe nytt. Endringer på regler fra forrige utvidelse. Ok. Litt ekstra regler her, det er greit. Alt passer fortsatt i originaleske. Nice!

Spille med de samme folka? Nei, en ny spiller. Ok. Litt ekstra. Nei, enda mer å forklare. Hmm. Det var litt stress. Nå tok reglene 30 minutt.

Spillet ligger i hylla en stund. Får lyst å spille det senere. Ta opp reglene og forberede litt.

Hmm. 3 regelhefter. Det ene overstyrer noe av det andre. Hvilken utvidelse kom først? Hvilke komponenter er i bruk?

Spille bare grunnspillet? Hmm. Nei, da må jeg sortere komponenter uansett. Urk. Spille noe annet.

Velkommen til Brettspill med Takras. Dette er en serie hvor det snakkes om brettspill, kortspill og alt det innebærer. I denne episoden skal det handle om utvidelsesutmattelse. Når utvidelser går fra å være helt fantastisk til helt overveldende.

Historien jeg startet med er ikke hentet fra løse luften, det er noe jeg har kjent mye på i det siste. Jeg har et spill jeg er veldig glad i, og så kommer det en utvidelse som legger til ting og løfter spillet til noe bedre. 

Forhåpentligvis. For argumentets skyld, la oss si at alle utvidelser gjør spillet til et bedre spill.

• 7 Wonders

7 Wonders. Et spill som de fleste kjenner til. Hvis du ikke kjenner til det, er det en klar anbefaling å sjekke ut. Det er et spill som håndterer tre spillere så vel som 7, og det tar ikke lenger tid. 

Spillet er veldig enkelt, men det er ikke så lett for nybegynnere, alltid, for det har en del ikoner.

Så kommer en utvidelse. Den handler om ledere. Disse lederne skal velges før hovedspillet i det hele tatt begynner! Som nybegynner er det helt bingo. Og man må lære seg nye symboler.

Neste utvidelse er lettere å implementere, men den har også flere symboler. Og så må man vurdere om man skal ha med seg den første utvidelsen eller ikke. Og man må sortere kort ut fra hvor mange spillere man er.

Og så kom den største av de alle: Babel. Den hadde med seg en haug med svære brikker og nye regler og det gikk fra å være et veldig enkelt spill til å føles som et beist. Jeg vegret meg å spille det nå, å huske alle reglene og forklare dem bort på en forståelig måte, særlig hvis det var helt nybegynnere til spillet.

I tillegg kommer det med en ekstra fase i starten, med å sortere kort og komponenter ut fra hvor mange spillere man er.

Dette var starten på slutten for 7 Wonders for meg. Jeg orket ikke ta det frem mer. Og etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å glemme selv de mest elementære reglene. 7 Wonders var så og si død.

Men samtidig tenkte jeg at ja, 7 Wonders sin tid er kanskje over. Jeg har spilt det mye. Kanskje jeg bare var lei?

Men, I det skjulte. Uten at jeg var klar over det. Utviklet det seg et symptom. Spill som bare ble liggende på hylla, selv med den siste utvidelsen.

En sykdom herjet i samlingen min, og jeg var blind for det. Spill etter spill ble dømt til den samme tilstanden. 

Utvidelse kom i posten. Jeg koste meg med å pakke den opp og lese reglene. Og så… glemt bort.

• Western Legends

Western Legends. Det spillet likte jeg vel? Og det var veldig åpent og støttet mange spillere godt. Hvorfor… hvorfor har jeg ikke spilt det?

Jeg tok det fra hylla for å ta med på neste spillkveld. Åpnet eska og begynte å friske opp reglene. Åja, stemmer, jeg har jo også en utvidelse eller tre til dette spillet. Kult!

Men… det var ikke bare å friske opp reglene, her måtte det leses grundig. Nei, orka det ikke denne gangen.

Etter en stund begynte det å demre for meg. Jeg liker spillet. Men det er for mye regler og rett og slett dill å huske mellom de gangene jeg tar opp spillet.

Så jeg innså det. Jeg trengte ikke flere utvidelser. Utvidelser var tidligere et påskudd for å få spilt eldre spill om igjen, for å forfriske dem. Men det hadde ofte motsatt effekt.

Har du noen spill i din samling som har havnet under samme skjebne? Hvilket spill var det? Eller kanskje dette fenomenet er helt fremmed for deg? Gjerne del en kommentar under.

• Battlestar Galactica

Et av de første ofrene hadde nok vært Battlestar Galactica. Det å kombinere hele tre utvidelser, hvor alle utvidelser fjerne noe og endrer noe på tidligere regler, er uhorvelig komplisert. Men, dette er et spill jeg brenner for, og derfor husker (mer eller mindre, da) reglene til spillet. Men å slå opp i regler man lurer på…. Det er en øvelse som hører til skattemeldinga. Heldigvis så er det noen der ute som har laget et regelhefte som tar for seg ALLE utvidelsene og modulene. Takk og lov!

• Orléans

Orléans ble og et offer. Kjempegøy spill, hvor du har en pose med brikker man trekker fra, ikke ulikt en deck builder. Så kom utvidelsen, da. Invasion. Som kom med mange nye moduler. Mange nye regler. Og en drøss komponenter som KANSKJE skulle brukes, avhengig av modul.

Farvel Orleans. Fortsatt i hylla, men ikke spilt på årevis. Jeg har veldig lyst å spille det igjen. En vakker dag. Og helt sikkert uten utvidelsene.

• Escape: Curse of the Temple

Escape: Curse of the Temple er en litt merkelig sak. Det var på Kickstarter for mange herrens år siden, og jeg gikk selvsagt for full pakke. Da spillet kom, ble jeg litt overveldet. Hver lille modul til spillet kom med hvert sitt ark. Et dobbelsidig et, og kanskje foldbart ark, som henviste til noen av komponentene.

Designer Østby har selv sagt at han designet spillet med alle modulene i tankene, og at det er det som gjør spillet gøy. Men utgivelsen fra Queen Games består av sikkert 5-6 forskjellige løse ark man må bla seg gjennom og finne frem i, for å vite hva i all verden som er reglene her.

Så allerede fra fødselen hadde Escape et utvidelses-problem. Rett og slett på grunn av rotete regelsett. Men spillet er knallbra, så det beholder jeg.

• Elder Sign

Elder Sign har også vært et offer for denne sykdommen. Nye regler med portaler, nye regler med hvordan kortene fungerte. Nye mytos-faser. Mer nytt, mer nytt, mer nytt! Og så ble spillet så komplisert at det forsvant fra lysten. 

Men, senere kom det en annen type utvidelse til Elder Sign. Disse var tematiske, og de var ment å spilles helt separat. De kom med noen regler de og, men man slapp å lese alle de andre reglene også. Det var forfriskende. Og jeg spilte faktisk Elder Sign igjen.

• Lost Ruins of Arnak

Lost Ruins of Arnak er et kult spill, men egentlig litt tørt for min smak. Litt 3d-printing (okay, en hel haug med 3d-printing) senere og spillet er visuelt flott nok til å rettferdiggjøre plassen sin i hylla.

Og så kom utvidelsen med Expedition Leaders. Fra nå av får hver spiller unike player powers. Det er jo kult, men hver spiller har forskjellige regler og spillestiler. I tillegg følger det med egne forskningsspor, med nye ikoner. Og når skal disse tas i bruk? Når som helst?

Arnak ble adskillig kulere med disse lederne, men likedan øker terskelen for å finne frem spillet.

• Dune: Imperium

Dune Imperium kom også med en utvidelse, Rise of Ix. Selvsagt var alt enda bedre. Jeg kjøpte en dedikert spillematte som inneholdt alt det nye såvel som det gamle. Og ting var vel. Det var bitelitt ekstra kompleksitet å forklare, men ikke overveldende.

Deretter kom Immortality-utvidelsen. Men, jeg hadde ikke trang til å kjøpe den. Joda, jeg hadde en helt egen spillematte som er ganske dyrt å erstatte, men det var ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen var at jeg endelig hadde innsett det. Lost Ruins of Arnak spesielt bekreftet det for meg: nok er nok.

Jeg er nødt til å bli kritisk til utvidelser. De forbedrer ikke nødvendigvis spillet, når det ender opp med at spillet ikke blir spilt.

Har du hatt noen tilsvarende opplevelser? Er det spill du har, men rett og slett ikke orker å ta frem?

Utvidelser er gøy. Men ikke når det går på bekostning av spillet. Noen spill-serier egner seg godt for utvidelser, for eksempel kampanjespill, hvor utvidelsen bare er mer innhold, men samme mekanikk som før?

Descent, Imperial Assault, Sword & Sorcery, Journeys in Middle-Earth og Arkham Horror Living Card Game, er gode eksempler på dette. Bare nye historier, nye monstre og nye helter, innenfor kjente rammer.

Et annet spill som gjør utvidelser bra er Disney’s Villainous. Grunnreglene er helt lik for alle skurkene. Det som gjør spillet mer kompleks er selve skurkene. Men, når man starter spillet så velger man bare noen skurker og leser opp hva som gjør de unike. Ellers er reglene de samme for alle.

Nye utvidelser kommer med nye skurker og nye måter å bruke kortene på, men fortsatt i de samme rammene vi kjenner til. Det er deilig.

• Root

Til dels er også Root sånn, hvor utvidelsene kommer med nye fraksjoner, og man velger bare ut fra de tilgjengelige. Kompleksiteten ligger ikke i grunnreglene, men i fraksjonen du har valgt. Men, du trenger egentlig bare kjenne til din egen for å ha det gøy, og etter hvert lære deg de andre.

Men, med Hirelings-utvidelsen som kom, så kjente jeg godt på kompleksitets-sykdommen igjen. Plutselig var det mye mer å forholde seg til foruten bare én ekstra fraksjon eller to. Nå var det helt nye regler oppå alt det andre. Nye regler alle måtte ha kjennskap til, spesielt regelforklarerern. 

Grensen er nådd for Root. Jeg elsker fraksjonene, men Hirelings kom med ekstra regler oppå alt annet, og i et eget regelhefte. Jeg kommer glatt til å skaffe flere fraksjoner, så lenge de ikke kommer med nye grunnregler, for det er et fantastisk bra spill.

Så fra nå av skal jeg være langt mer forsiktig når det kommer utvidelser til spill jeg er veldig glad i.

Trenger jeg utvidelsen? Som i: er det noe som er galt med spillet som kan fikses i en utvidelse? Xia er et godt eksempel på det, hvor utvidelsen fikser vesentlige problemer i grunnspillet. Eller Star Wars Outer Rim, hvor grunnspillet rett og slett er for lite.

Jeg håper min erfaring kan hjelpe deg til å gjøre veloverveide innkjøp fremover.

Har du opplevd noe av det samme som meg?

Kommer du på andre spill som gjør utvidelser på en god eller dårlig måte? Gjerne kom med tips og advarsler i kommentarfeltet.

Tusen takk for at du så eller hørte på denne episoden, som er tilgjengelig først og fremst på Youtube, men du finner den også på Apple Podcast, Google Podcast og Spotify.