Den ene unnskyldningen hvorfor du beholder et spill

Det kommer hele tida nye spill. Konstant! Det er helt umulig for et enkelt menneske å få med seg alt, men det er veldig gøy å følge med på siste nytt, og kanskje til og med kjøpe eller Backe det siste spiller på Crowdfunding.

Etter hvert har du fått en skikkelig rik samling som passer smaken din veldig godt og du lærer samtidig åssen smak du egentlig har. Men det er ikke gull alt som glimrer, og du har kanskje noen spill du ikke har spilt på årevis.

Men, du har aldri vurdert å selge akkurat det spillet. Du kommer ikke til å spille det, men heller ikke selge det. Hva skjer?

Hei og velkommen til Brettspill med Takras, dette er en serie hvor det skal snakkes om brettspill, kortspill og alt det omhandler. Denne gangen skal vi tenke litt på spill som du egentlig ikke har mange grunner til å beholde, men gjør det likevel.

Jeg har tidligere snakket om skammens hylle, om spill som samler støv på hylla. Spill som du gjerne aldri har spilt, og kanskje ikke engang tatt ut av plasten. Jeg var også inne på at det kanskje kunne være en mulighetens hylle, ja kanskje til og med en samling du var stolt av å bare eie.

For meg er plassen i hylla en premium. Hvis spillet ikke er verd det, må det ut. Men enkelte spill fortjener sin plass, akkurat som pokalen jeg fikk fra ungdomsskolen for å ha løpt cooper-tester, eller den andre pokalen, for å ha deltatt i en cup. Man kaster da ikke ekte skatter.

Enkelte spill fortjener sin plass i hylla, enten du spiller dem eller ikke. Så dette blir ikke en variant av Skammens Hylle, men heller prøve å finne en forklaring på hvorfor akkurat dette spillet fortjener å bli.

• Vikings

For noen år siden hadde jeg en skikkelig opprydding i hylla, og da var det noen spill som måtte gå. Men, jeg klarte det ikke. Jeg hadde ikke spilt Vikings, fra Michael Kiesling på lenge, og det tok jo plass. Men, Vikings er det første “ordentlige” moderne brettspill jeg eide, foruten Settlers fra Catan. Jeg kunne ikke la det gå.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ikke ga slipp på det. Spillet er faktisk gøy, tross litt dillete mekanikk, men det gir mye mening. Uansett så har det en kjær plass i samlinga som min første skatt. Og temaet er ikke å forakte.

• Starcraft

Et annet spill jeg også ikke klarte å gi slipp på var brettspillet Starcraft. Et massivt spill, både i spilletid og i eske-størrelse. Dette var de såkalt kiste-størrelsene fra Fantasy Flight Games, som du ikke kunne putte i hylla i lengde-retning, med mindre du liker å skalle hodet ditt hver gang du går forbi.

Starcraft er et episk strategispill, med tre vidt forskjellige fraksjoner som skal kjempe mot hverandre, mens de tar over planeter i en galakse som faktisk kan skifte form. Kampene var veldig taktiske, og man trenger passe på å sette de riktige troppene mot de riktige fiendene for å gjøre det bra.

Utvidelsen var også i, og den mener jeg fikset noe balanse-problemer fra originalen. Ikke at jeg spilte det nok til å finne ut hva det var. Jeg elsker Starcraft videospillet og jeg likte også brettspillet veldig godt. 

Men et spill med så mange forskjellige enheter, skiftende galakse og en vesentlig taktisk kampfase kommer med en pris. Reglene må forklares. 

Litt som pannekaker og vafler, egentlig. Man må bruke lang tid på steking, og prosessen er treig, men nødvendig. Til slutt er det veldig godt å gå i gang med å kose seg med maten. 

Sånn er også Starcraft. Det er massivt! Det kan fort ta en time, faktisk to timer, å steke pannekakene. Og så blir maten kald, og man må kanskje bruke tid på å vane det opp igjen. Og det er så mye å fordøye at det kan ta kanskje fem timer å spise dem. Det er veldig godt, men det går ut over andre retter.

Det tok tid, men det var verd det.

Men dessverre, Starcraft var ikke i print lenger og FFG og Blizzard hadde ikke lenger samarbeid, så en kopi var så og si vanskelig å få tak i.

Jeg bestemte meg for å beholde det, for en vakker dag. Til og med etter Forbidden Stars kom ut, hadde jeg Starcraft, en stor grunn er at jeg ikke har noe forhold til Warhammer-universet.

Så nå har vi Vikings med affeksjonsverdi og Starcraft som sjeldenhet, kanskje?

• Blood Bowl

Blood Bowl er et annet beist. Jeg hadde hørt så mye om dette spillet og ønsket meg det til bursdag, noe jeg også fikk. Jeg satt i gang og malte veldig nøye og ble overrasket hvor bra male-guide som fulgte med spillet. Jeg malte menneskene først og orkene etterpå.

Hvis du har hørt om amerikansk fotball, så vet du hva dette handler om. Dette er amerikansk fotball. En eggformet ball som skal skytes inn i mål, og det er mange fysiske taklinger på veien. Tingen her, er at vi er i et fantasy-univers hvor vold og drap er så hverdagslig, og faktisk oppfordres til under spillet, for å få opp stemninga blant tilskuerne.

Da jeg endelig var ferdig med menneske-laget så fikk jeg prøve spillet. Og det var kult. Faktisk. Men… et stooooort men: spillet tok veldig, veldig lang tid. Ikke nok med det, men visstnok for å få fullt utbytte av spillet, bør man være med i en liga, hvor man spiller mange ganger og får spillerne opp i rangering og egenskaper.

Det var plutselig altfor mye. Jeg ble aldri ferdig med å male orkene, og jeg hadde til og med kjøpt inn gobliner og troll for et nytt lag. De ble heller ikke malt.

Så hvorfor selger jeg det ikke? Jeg sliter litt med tanken, ærlig talt. Så mye tid jeg har brukt på å male. Og det var en gave i tillegg. Ikke nok med det, men noe jeg hadde ønsket meg. Denne sitter hardt i, altså.

Jeg kommer høyst sannsynlig aldri til å spille det igjen. Er det i det hele tatt et market for å selge dette spillet fra 2016?

• Sword & Sorcery

Men det bringer meg egentlig over til neste spill: Sword & Sorcery. Dette spillet liker jeg godt og har spilt gjennom kampanjen nesten to ganger. Og fått et par utvidelser og.

Dette er et typisk dungeon crawler, hvor vi spiller som helter, helter som blir sterkere ettersom tiden går, får tilgang til nye egenskaper og utstyr, samtidig som fiendene også blir sterkere. Ikke noe originalt tema, men med flere originale mekanismer for sjangeren.

Jeg har selvsagt malt alle figurene og 3d-printet noen greier. Så hva er det jeg klager etter? Et spill jeg liker men ikke vil selge? Ikke akkurat nyhetsverdi.

Vel, jeg føler meg ferdig med spillet, det er det som er greia. Det er altfor komplisert å spille solo, syns jeg, altfor mye å holde styr på med hvilke fiender som har hvilke statuser til hvordan tid og hvem tilstand. Går i ball bare i ordene, her.

Spillet er knallkjekt sammen med noen, men det er jo og et problem: å få sjans til å samle en fast gruppe å spille kampanje med, i tillegg til de andre kampanjespillene jeg har gående.

Så, hvorfor ikke bare selge?

Vel, som med Blood Bowl er det litt samme problem: jeg har brukt så mye tid på å male og kjøpe nye helter til spillet, at det har vokst på meg. Har jeg lyst å spille det igjen? Yes! Kommer det til å skje? Sannsynligvis ikke.

Må jeg bare slutte å male spillene mine? Er paven buddhist?

• Gloomhaven

Så, vikings med affeksjonsverdi, Starcraft med samlerobjekt, Blood Bowl og Sword & Sorcery er som små hobbybabyer som har grodd rot i meg, hva er det neste?

Gloomhaven, det er det neste. Hvis du ikke har hørt om Gloomhaven, så har du kanskje levd under en stein, eller er ny til hobbyen. Uansett er du velkommen tilbake eller som ny. Gloomhaven er litt som Sword & Sorcery, hvor man spiller helter som skal banke monstre, og etter hvert går man opp i nivå og får tilgang til nytt utstyr og nye egenskaper. Gloomhaven er bare litt mer abstrakt.

Og Gloomhaven er vanvittig bra. Skikkelig bra. Eska er gedigen og inneholder dusinvis med scenarier, sammenligner med Sword & Sorcery som bare har 6 eller 7.

Jeg har spilt det over 50 ganger og kommet til veis ende i hovedhistorien. Det er fortsatt mye å utforske, men vi ble jo ferdige. Jeg fikk til og med Circle Undone utvidelsen, men kom aldri i gang med det.

Og  jeg kommer nok ikke til å spille hovedspillet mer, heller. Så, er det ikke bare å selge det, da?

Det enkle svaret er at jeg vet ikke. I Gloomhaven skal man klistre på klistremerker på spillebrettet. Kaste kort i søpla. Klistre på klistremerker på kort. Og andre ting. Min kopi er så og si brukt opp. Jeg har ikke det reset-kitet som ble solgt separat.

Så jeg har et flott spill i en kjempestor eske som jeg ikke vet om noen har interesse av å kjøpe. I tillegg jeg har en hel eske utenom med 3d-printede gjenstander for spillet. Jeg har ikke prøvd å selge, eller undersøkt, og det virker altfor dumt å bare kaste. 

Gloomhaven er i en slags limbo. Ikke dødt, ikke levende. Det bare er.

Har du eller din gruppe fullført Gloomhaven? Hva har dere gjort med spillet etterpå?

• Mansions of Madness 1st edition

Det neste spillet er ikke et helt spill, engang. Jeg har tidligere anmeldt Mansions of Madness: Second Edition, et spill der man går sammen inn som etterforskere, for å finne ut av et mysterium, ofte i et herskapshus, som ligger litt i navnet, og man må finne ut hva som har skjedd og av og til hvorfor dere er der i det hele tatt.

Da andreutgaven kom ut, var det mulig å bruke komponenter fra førsteutgaven, og det er den jeg har liggende. Joda, jeg har flyttet figurer og ting som blir brukt fra førsteutgave-eska til den andre, men jeg har valgt å beholde alt det opprinnelige.

Førsteutgaven hadde noen svakheter, men også styrker. Svakheten er at oppsettet kan ta minst 30 minutt, og hvis man gjør en enkelt feil, kan man gjøre det umulig å vinne. Og det er ikke kjekt. I tillegg så er hele kartet synlig fra starten av, det er ingen utforskning.

Styrken vil jeg si ligger i å ha et menneske som spillet som “huset”. Det blir gjort av en app i den andre utgaven, men i den første, kunne spilleren gjøre finter og legge opp en plan, legge villspor og så videre. Det syns jeg var gøy.

Og derfor har jeg valgt å beholde det. Jeg har flere scenarier til den første utgaven som ikke finnes i den andre, og det er gøy å prøve seg mot en gruppe andre spillere. Når det er sagt bør man være flere spillere i den første utgaven, mens den andre kan man faktisk spille fint alene, uten særlig problem.

Så jeg har en eske med komponenter og scenarier til den første utgaven liggende. Har ikke åpnet på lang tid, men beholder likevel. For en vakker dag.

Hva har vi så langt? Affeksjonsverdi til Vikings, Starcraft som et potensielt samlerobjekt, Blood Bowl og Sword & Sorcery som har grodd fast, Gloomhaven i limbo og Mansions of Madness “bare i tilfelle”.

Så da lurer jeg litt på hva du gjør. Hvis du skaffer deg en nyere utgave av et spill, og samtidig ha en tidligere utgave, hva gjør du med det gamle?

• Skatten i Dinosaurdalen

Til slutt er en skatt fra barndommen, og skatt er en del av tittelen også. Skatten i Dinosaurdalen. Dette hadde jeg som liten og det var helt amazing. 

Svære plastikk-fjell som gikk rundt halve brettet.

Ferdigmalte, kule t-rex figurer.

En dinosaur-fugl, husker ikke om det var pteradaktyl eller noe, med flaksende vinger og et nebb som kunne gå opp og ned.

Lava som kommer rennende ned fra en vulkan og sprer seg rundt i dalen.

Et sumpmonster som kan spise deg!

Og til sist figurene vi spilte som, som skal opp i papirtempelet med de flotte, skinnende plastmyntene på toppen.

Vanvittig god produksjon. Synd at spillet ikke er så veldig bra. Det er ikke dårlig, det har faktisk action-points du bruker for å flytte på figurene dine, men alt er veldig tilfeldig. I tillegg er det kort som virkelig kan ødelegge for andre spillere, det er dinosaurer og monstre som kan spise deg, og den nevnte lavaen er litt i farligste laget.

Det ble liggende mange år hjemme hos mine foreldre før jeg oppdaget det igjen. Og overraskende nok – not – så manglet et en del ting her. Kort, regler, fuglen og noen lavabrikker. Men jeg tok med esken likevel, og det var de godt fornøyd med. Den tar sin plass.

Noen år senere var jeg innom en bruktbutikk. Og hva ser jeg? Skatten i Dinosaurdalen? Det kan vel ikke være mulig? Joda, det var det. Den manglet også litt innhold, men ikke det jeg allerede manglet.

Endelig var spillet komplett. Så nå har jeg hele TO esker liggende…. Jeg har ikke helt hjerte å bare hive den ene esken. Dette er jo… unikt.

Jeg går tydeligvis ikke tom for unnskyldninger for å beholde spill, enten jeg skal spille de eller ei. Nå skal det sies at jeg faktisk har solgt Starcraft. Unnskyldningen ble litt som kjerringa mot strømmen, når eska er så stor som den er. Foruten det så beholdt jeg ikke Forbidden Stars heller, igjen fordi jeg ikke er investert i Warhammer 40k-universet.

Hva har vi så langt? Affeksjonsverdi til Vikings, Starcraft som et potensielt samlerobjekt, og det samme kan vel sies om Skatten i Dinosaurdalen, Blood Bowl og Sword & Sorcery som har grodd fast, Gloomhaven i limbo og Mansions of Madness “bare i tilfelle”.

Har du noen interessante unnskyldninger for å beholde spill i samlingen? Eller kanskje helt motsatt: unnskyldning for å kvitte deg med spill? Håper du kan dele med oss med en liten kommentar under videoen.

Tusen takk for at du så eller hørte på denne episoden, som er tilgjengelig først og fremst på Youtube, men du finner den også på Apple Podcast, Google Podcast og Spotify.

Ta ellers kontakt på podcast@takras.net for andre innspill eller ønsker.

Og som vanlig: husk å trykk Liker og Abonner.

Ha det bra og vel spilt.